Buddhisme og vitenskap.

Hvordan er egentlig forholdet mellom buddhisme og vitenskap?

Temaet er ikke nytt. På den ene side har vi sitater fra f.eks. Einstein, som gir en positiv omtale av forholdet mellom buddhisme og vitenskap: “The religion of the future will be a cosmic religion. It should transcend personal God and avoid dogma and theology. Covering both the natural and the spiritual, it should be based on a religious sense arising from the experience of all things natural and spiritual as a meaningful unity. Buddhism answers this description. If there is any religion that could cope with modern scientific needs it would be Buddhism.”

På den annen side finner vi kritikk fra forskjellig hold. I sin bok “The Scientific Buddha. His short and happy life” sier Donald S. Lopez at “den vitenskapelige Buddha” ble “født” i Europa på 1800-tallet, men blir ofte blandet sammen med den Buddha som ble født i India for 2500 år siden. Den vitenskapelige Buddha ble sendt ut i kamp mot kristne misjonærer som forkynte over hele Asia at buddhismen var en form for overtro. Han beviste at misjonærene tok feil og proklamerte at dhamma var i samsvar med moderne vitenskap. Og han har fortsatt stor innflytelse. I dag blir “mindfulness” forkynt som mirakelkur mot alle slags lidelser, fra depresjon til høyt blodtrykk.

I denne debatten er det viktig å være klar over at verken “buddhisme” eller “vitenskap” er monolittiske enheter. Det er derfor nødvendig å foreta en liten analyse av begge disse begrepene. Vi kan beskrive dem som to sett med konsentriske sirkler. Vi begynner med buddhismen:

1. I den ytterste sirkelen, den vi først møter, finnes mange forskjellige former for buddhisme, forskjellige skoler, til dels dogmatiske og irrasjonelle, templene som sosiale institusjoner.
2. Innenfor denne ligger en sirkel med historiske innslag fra indisk, kinesisk, japansk, tibetansk kultur, som f.eks. devaer, gjenfødelse, bodhisattvaer
3. I den innerste sirkelen finner vi den sentrale dhamma: udogmatisk og rasjonell
Fire edle sannheter, meditasjon, oppmerksomhetstrening, psykologi, etikk, etc. Både deskriptiv og preskriptiv

Tilsvarende kan vi se vitenskapen som konsentriske sirkler:
1. I den ytterste sirkelen finner vi forskjellige vitenskaper og deres praktiske anvendelser.
2. I neste sirkel finnes teorier på forskjellige av vitenskapens delområder.
3. I den innerste sirkelen ligger vitenskapens metode:
All forskning drives ved at forskere lanserer teorier eller hypoteser for å forklare fenomen. Disse testes mot observasjoner («empiri»). Dersom teorien kan forklare observasjonene, er teorien styrket; hvis observasjonene motsier teorien, må teorien forkastes eller modifiseres. Strengt tatt kan ikke noe sies å være «vitenskapelig bevist», bare at det hittil ikke er funnet observasjoner som motbeviser teorien. Derfor påstår ikke vitenskapsfolk at de besitter «Sannheten» for all fremtid, bare at vitenskapen til enhver tid har de mest plausible, troverdige og mest motsigelsesfrie kunnskapene om sitt fagfelt. Arbeidsmåten kalles også for den hypotetisk-deduktive metode.
Hva som er empiri er fagspesifikt. I naturvitenskaper som fysikk kan det være måleresulater fra instrumenter. I samfunnsvitenskap kan det for eksempel være spørreundersøkelser, i historievitenskap er det historiske kilder.

Buddhisme er ikke vitenskap, men i den grad man kan snakke om buddhisme og vitenskap som monolittiske enheter har de noen felles grunnholdninger, samtidig som det også finnes betydelige forskjeller mellom dem. Hvis vi går til kjerneinnholdet, den innerste sirkelen i både buddhisme og vitenskap, finner vi som felles grunnholdninger at begge mener at universet er styrt av lover, ikke av antropomorfe guders innfall. Begge mener at mennesket kan nærme seg en forståelse av hvordan universet fungerer, selv om vi kanskje ikke kan oppnå en fullstendig forståelse av det. Begge mener at forståelse må være et resultat av direkte erfaring, og advarer mot å basere sannheter utelukkende på autoriteter. Så langt vi kan dokumentere det, var disse holdningene klart til stede i den historiske Buddhas undervisning. I tillegge ser buddhismen menneskets opplevelsesverden som først og fremst menneskelig, og den ser lidelser ikke som en straff fra noe overnaturlig vesen som føler seg krenket, men som et resultat av at vi misforstår og/eller avviser universelle årsaks- og virkningsmønstre. Dette er en meget vitenskapelig holdning, og det samme er oppfatningen av at menneskenes problemer må løses innenfor menneskets opplevelsesfære, ikke gjennom å appellere til ytre guddommer.

Buddhismen, og særlig den metoden som kalles satipatthana, har mye til felles med vitenskapens metode. Buddhismen anbefaler åpen observasjon, dhammavicaya. Dhamma og særlig abhidhamma utgjør hypoteser som kan og bør testes mot empiri. Kalamasutta avviser dogmatikk. Når det gjelder buddhismens historie, bør buddhister være åpne for hva historikere, religionshistorikere og tekstkritikere finner ut gjennom sin forskning.

Buddhisme og vitenskap har to komplementære syn på virkeligheten. Buddhismen studerer virkeligheten fra et indre (subjektivt) perspektiv, mens vitenskapen studerer virkeligheten fra et ytre (objektivt) perspektiv.

Samtidig må vi erkjenne at de buddhistiske tradisjonene, det vil si den buddhismen vi finner i de ytre sirklene, inneholder mye som står i kontrast til vitenskapelig tenkning. Mye lokal overtro har fusjonert med buddhism. Og det finnes buddhistiske lærere som kan være temmelig dogmatiske og gjerne vil tviholde på sin religiøse autoritet (og de strever gjerne hardt for å bortforklare Kalamasutta).

I spørsmål som omhandler objektive realiteter, bør buddhismen lytte til vitenskapen.

Buddhismen bør ikke misbruke vitenskapen, slik vi kan se i en del velmenende, men naive forsøk på koblinger. Det ender gjerne i tåkete new-age-visjoner av “energier”, “kvantefysikk”, o.l. Og selv om vi har sitert Einstein over, kan slik “name-dropping” lett få proporsjoner som grenser til det latterlige.

Men en buddhist kan glede seg og undre seg over de innsikter i den objektive verden vitenskapen kan gi, og ved hjelp av denne få gjendrevet noen myter. Her er noen antydninger om vitenskapelige områder som en buddhist kan ha glede og nytte av å sette seg nærmere inn i:
Fysikk: Termodynamikkens andre lov (entropi), kvantefysikk, relativitetsteori (romtid, gravitasjon)
Biologi: Evolusjonslæren, som langt på vei forklarer hvordan vi har blitt hva vi har blitt, Nevrovitenskap – studier av hjernes aktivitet under meditasjon, som gir en dypere forståelse av hvordan sinnet fungerer, og som kan gjendrive enkelte myter, som f.eks. den seiglivede myten om dualisme hjerne/sinn.
Historie, religionshistorie og språkvitenskap

Det er ikke noe motsetningsforhold mellom buddhisme – og da særlig sekulær buddhisme – og vitenskap. Både buddhisme og vitenskap kan gi oss en dypere forståelse av oss selv og av den verden vi lever i, og bør derfor samarbeide og være åpne for hverandres innsikter.

Annonser

Kommentera

Fyll i dina uppgifter nedan eller klicka på en ikon för att logga in:

WordPress.com Logo

Du kommenterar med ditt WordPress.com-konto. Logga ut / Ändra )

Twitter-bild

Du kommenterar med ditt Twitter-konto. Logga ut / Ändra )

Facebook-foto

Du kommenterar med ditt Facebook-konto. Logga ut / Ändra )

Google+ photo

Du kommenterar med ditt Google+-konto. Logga ut / Ändra )

Ansluter till %s